På et kurs i sorgbearbeiding lærer du ikke bare en metode for å bearbeide egne tap. For mange blir det også lettere å fortelle omgivelsene hva slags støtte de trenger i møte med sorg. En annen bonus er at det blir enklere å møte andre som har det vondt.
For det er jo en kunst, dette med å møte mennesker i sorg. Det er lett å si noe feil – og derfor er mange redde for å si noe i det hele tatt.
Det er veldig sjelden det er bedre å ikke si noe i det hele tatt.
Jeg har hatt rollen som veileder og coach i mange år. Likevel har jeg – som de fleste andre – hatt mine dårlige dager. En gang jeg våget å uttrykke mismot overfor en bekjent, fikk jeg høre:
«Er ikke du sånn derre coach, a? Bør ikke du være i stand til å endre din egen tilstand?»
Dette er et eksempel på en av de sjeldne gangene det faktisk hadde vært bedre å ikke si noe i det hele tatt.
Etter at jeg selv deltok på kurs i sorgbearbeiding, og senere ble sertifisert veileder i Programmet for sorgbearbeiding™, har jeg fortsatt opplevd å være trist og lei meg.
«Virker ikke som den sorgbearbeidingen hadde noe for seg?»
Sa heldigvis ingen.
For akkurat som at det ikke hjelper å vite hvordan man skal trene på et treningsstudio, hjelper det heller ikke å vite – i teorien – hvordan man kan bearbeide små og store tap. Det handler om å gjøre. På kurset fikk jeg oversikt over hvilke tap som fortsatt var ladet, og etter at kurset var avsluttet, fortsatte jeg bearbeidingen på egen hånd – og av og til i samarbeid med noen av dem jeg ble kjent med på kurset.
Så hvem er jeg nå?
En bekymringsfri spirrevipp som aldri lar seg berøre av livets tidvis harde realiteter?
Nei. Resultatet er ikke at livet har blitt en tornefri dans på roser. Som Sigvart Dagsland synger i Sangen om gleden: «Alt som kan gje glede har ein spire te et savn …»
Og siden glede er min største personlige verdi, sørger jeg for å ha rikelig med kilder til savn. Det er alle mine gleder verdt.
Jeg kan fortsatt bli melankolsk over tidligere tap. Jeg kan bli sterkt berørt av dagsaktuelle tap. Og jeg kan frykte tap som ennå ikke har skjedd – men som en dag vil komme.
Men skal vi slutte å bli glad i folk, fordi vi 100 % sikkert må skilles fra dem en dag?
Skal vi unngå å knytte oss til kjæledyr, hjemmene våre? Gå for en jobb eller livssituasjon som vi er likegyldige til, fordi det da ikke vil være så tungt hvis vi mister jobben, mislykkes med det vi forsøker å oppnå, eller må snu opp ned på tilværelsen på grunn av uforutsette hendelser?
Kanskje er ikke løsningen å leve mer forsiktig – men å ha bedre verktøy når livet ikke lar oss slippe unna.
Jeg tror det.
