Sorgbearbeiding og karrierevilleding

Jeg har to ferske sorger. Den ene er at tanten min døde for 10 dager siden, etter et brutalt år med kreftsykdom. Den andre er at jeg ikke klarte å stå i jobben som gravferdskonsulent, noe jeg ble smertelig klar over allerede etter noen dager i ny jobb. Det var den praktiske og fysiske delen av jobben som gravferdskonsulent jeg ikke taklet, det ble for hands-on jobbing med døde. Jeg ble fritatt fra kontrakten etter 1 uke, og plutselig sto jeg der uten en jobb og uten en plan. 

Tidligere ville jeg ikke beskrevet dette med å ha valgt feil jobb, som en sorg. Men nå vet jeg bedre. Noen definisjoner på sorg (kilde: www.sorg.no)

“Sorg er en normal og naturlig følelsesmessig reaksjon ved et tap av noe slag.” 

“Sorg er alle de ofte motstridende følelsene som forårsakes av en forandring eller en slutt på et velkjent handlingsmønster.”

Jeg har tro på at det er lurt å investere i nedgangstider. Så til tross for at den økonomiske situasjonen min med ett var nokså usikker, tok jeg en beslutning om å gjøre noe jeg har hatt lyst til veldig lenge, nemlig å melde meg på kurs og sertifisere meg som veileder innen sorgbearbeiding. Dette har vært en drøm siden jeg var på foredrag med Anders Magnusson (Svenska Institutet för Sorgbearbetning) i april 2019.

På fredag fullførte jeg sertifiseringen i Stockholm 🥳

I helgen har jeg laget nettside. Endelig føler jeg at bedriftsnavnet mitt Enables kommer til sin rett, for Programmet for Sorgbearbeiding ™ gir en konkret handlingsplan som gjør det mulig å bearbeide sorg.

En undersøkelse har vist følgende tragikomiske statistikk:

98 % av alle sørgende vil snakke om omstendighetene som førte til tapet.
95 % av alle i omgivelsene tror at det beste man kan gjøre er å ikke snakke om saken. 

(www.sorg.no)

Jeg er heldig som blant annet har kunnet snakke mye med søsteren min underveis i tantes sykdomsforløp, da det var en times kjøring hver vei ved de ukentlige besøkene. Bilturene gikk med til å både mobilisere og bearbeide. Men noe dypdykk og sortering av egne følelser hadde jeg rett og slett ikke motivasjon til så lenge jeg fulgte myten om at jeg måtte “være sterk for andre”, i dette tilfellet tante selv. 

I Stockholm denne uken gikk jeg dypere. Jeg snakket om min livslange relasjon til tanten min, jeg fikk satt ord på ting som jeg skulle ønske var annerledes, bedre eller mer av. Jeg fikk både tilgitt og bedt om unnskyldning og jeg fikk takket for alt det fine. Til slutt fikk jeg oppsummert hvilke gaver jeg tar med meg videre fra vår relasjon. Jeg gråt meg gjennom det såkalte fullbyrdelsesbrevet, mens de andre i min lille gruppe satt og lyttet, som hjerter uten munn. Det var første gang på et år at jeg virkelig tillot meg å hulke over tantes brutale skjebne og det at hun nå ugjenkallelig er borte. Men min relasjon til tante fortsetter så lenge jeg lever og jeg ønsker å ha tilgang på alle de gode minnene. Jeg kjenner en enorm lettelse i å ha fått uttrykt ting jeg aldri fikk sagt direkte til henne mens hun levde. 

Når det gjelder de motstridende følelsene jeg hadde rundt å si opp stillingen som gravferdskonsulent etter bare noen dager, så handlet det mest om at jeg ikke ville skuffe de fantastisk fine menneskene som var mine nye kollegaer og ledere. Det var også en skuffelse at jeg likevel ikke skulle jobbe sammen med min tidligere favorittkollega. Det var samtidig skummelt å overgi seg til de arbeidssøkendes rekker. Og det var selvfølgelig flaut at karriereveilederen hadde tatt feil karrierevalg. Men min nye leder var en raus og klok mann. Vi hadde et avslutningsmøte på fredag 7. september, en uke etter oppstart. 

“Jeg foreslår at du skriver et brev til kollegaene dine, som jeg kan lese opp på mandag”, sa han. “Så kan du formidle med egne ord det du har lyst til å få sagt rundt dette”. 

På denne måten hjalp han meg med å gå i gang med bearbeidingen umiddelbart. Jeg måtte sortere og skrive ned følelsene mine og vite at de ble kommunisert videre. Selv leste jeg opp brevet mitt for en venn. Mandag etter morgenmøtet deres, fikk jeg melding fra en av de andre lederne, der hun blant annet bekreftet at brevet var lest opp, og fortsatte: “… Det står respekt av hvordan du er ærlig mot deg selv og hva du trives med.” 

Jeg hadde ikke trengt noe svar for å ha det bedre med meg selv – å lese brevet for vennen min hadde alt gjort jobben, men jeg ble så varm i hjertet av tilbakemeldingen at jeg felte en gledeståre. Om jeg skulle ta beslutningen om å bli eller gå utelukkende basert på arbeidsmiljø og menneskelige egenskaper hos de ansatte, så hadde jeg aldri sagt opp. 

Straks etter at oppsigelsen var et faktum, meldte jeg meg på sertifiseringskurset i sorgbearbeiding, og begynte samtidig å ringe nettverket angående jobbmuligheter. Det tok kun noen dager før jeg ble tilbudt et vikariat som karriereveileder i OsloKollega, og der er jeg nå og stortrives med det. De siste årene har jeg kommet lenger og lenger unna å jobbe direkte med mennesker, og jeg husker nå hvorfor jeg i sin tid startet som veileder. Det er menneskemøtene som betyr mest for meg.  

Jeg er så glad for at jeg fulgte energien og investerte i sertifiseringskurset, jeg opplever programmet genuint som en gavepakke til både meg selv og andre. Jeg vet ikke helt om nettsiden er klar for publisering. Jeg vet ikke om jeg er helt klar for å bare kjøre i gang. Men jeg vet at det ikke nytter å sitte og vente på å bli klar. Jeg har bestemt meg for å kjøre noen gratisrunder* med frivillige, sånn at jeg kan kvalitetssikre opplegget og bli trygg før jeg begynner å ta betalt. *Du betaler kun for boken Sorgbearbeiding.

Så hvis du er interessert i å gjøre en egen bearbeiding over 8 uker, enten individuelt eller i gruppe, så kan du kontakte meg på telefon eller e-post. Din bedrift eller et vennelag kan også booke et gratis foredrag, for en introduksjon til temaet sorg og handlingsprogrammet for bearbeiding.

Les mer på min splitter nye hjemmeside: https://www.enables.no/about/

Vi snakkes! Eller; du snakker mest – og jeg lytter ❤️